Varm vinter

Hei hei alle våre kjære.
Nå er det alt for lenge siden sist jeg har blogget, unnskyldningen min er at tiden har gått utrolig fort siden vi kom til Pondicherry, dagene har rett og slett flydd fra oss fordi vi har gjort så mye morsomt. De første ukene var det også ganske sjelden jeg hadde tilgang til internett, men nå har vi fått det ”her hjemme”. Egentlig har Pondicherry byttet navn til det mindre hyggelige navnet Puducherry, men siden alle her fremdeles sier Pondicherry eller bare Pondi, så kommer jeg også til å gjøre det). Vi er innlosjert på det trivelige lille gjestehuset Lumiere som ligger i den koselige franske bydelen ikke så langt fra stranden. Stranden i Pondi er lite badevennlig (full av klippesteiner) men den har til gjengjeld en langstrakt og hyggelig strandpromenade hvor det skjer mye rart på kvelden. Mange omtaler byen som India Light; Med sin franske arkitektur, utallige kontinentale resturanter (som selvfølgelig ligger i det øverste prissjiktet) relativt luktfrie gater (i det minste i den franske bydelen) tiltrekker den seg også mange turister (de fleste franske selvfølgelig).
Likevel, det er ikke mulig å glemme at vi er i India, det kan jeg love dere. Her våkner hele spekteret av følelser og sanser til live. Vi har hørt at det er flere hundre tusen hjemløse i byen, og det ligger sovende tiggere langs alle fortau om natten. Fattigdomsproblemet griper tak i deg enten du vil eller ikke, men ulikemennesker takler det på ulike måter. Det har vært dager hvor jeg kald og kynisk har passert tiggerne uten å ofre dem et blikk, og det har vært kvelder jeg har hatt store problemer med å få i meg den fine resturantmaten min med tanke på de som sulter i gatene utenfor. Vi forsøker å bøte på vår samvittighet ved å gi litt her og der, på ulike måter. Det er et evig dilemma om man burde gi til tiggerene eller ikke, fordi de fleste av dem faktisk skal ha mulighet til å få en jobb, men lar være fordi de tjener bedre på å tigge. Tuk-tuksjåførene kan også bo på gata, i likhet med grønsakselgerene og gatekunstnerne. Tuk-tuk er et lokaluttrykk for autorickshawer, eller en slags trehjulsmoped med plass til flere passasjerer. Det er faktisk de eneste taxiene tilgjengelige for turer innen byen. Om kvelden kommer hundrevis av matboder langs fortauene og deres ubeskrivelige dufter til live. Her selges det masala chai (krydret te), chapati (myke brød), samosa (innbakte og frityrstekte grønsaksblandinger) , brennende sterke stekte nudler og mye annet godt.
De første ukene våget vi oss ikke på disse delikatessene, men etter hvert har vi blitt mer ”vågale” i matveien. Det smaker faktisk kjempegodt, og koster så å si ingen ting. Man blir faktisk ganske lei av resturantmenyer etter en stund (Ja, jeg vet jeg høres bortskjemt ut). Vi har blitt stamkunder på Hot Breads som har noe som ligner grovbrød, og Nigiliris som har skivet ost og yogurth. Det er ofte godt å bare spise her hjemme i palmehagen på Lumiere. Grønnsaksmarkedet er en annen favoritt i likhet med fiskemarkedet som jeg nylig ble introdusert for av de andre jentene på Lumiere som har flydd frem og tilbake dit i flere uker allerede. Neida, vi kjøper ikke fisk, vi kjøper klær sydd av blide skreddere i midten av det kaotiske markedet, hvor det forruten om fisk selger blant annet krydder, blomster, røkelse og stoffer. Stanken fra dagens fangst er uutholdelig når man passerer fiskeselgerene, men når man har passert dem overtar krydderduftene litt av oppmerksomheten. Selv er jeg fortsatt 90% vegetarianer, mens Tim fortsatt blir sjeleglad når han får tak i hamburger. Det er utrolig mye god mat her, og jeg gleder meg til å komme hjem å forsøke å kopiere noen av favorittene våre. Indisk kokkekurs inngår i neste ukes planer. Gatehundene, gatekuene og de gigantiske gatevannbøflene er også på plass i det delvis kaotiske gatebildet her i Pondi, i likhet med vakre sarier i alle regnbuens farger. Siden jeg kom hit har jeg kun sett en jente i kledd noe annet enn Sari eller Punjabi, og det var yoga læreren vår. Hun er forresten ei kjempesøt dame, som gir oss yogatimer under soloppgangen på takterrrassen i nabobygningen. Høres det fantastisk ut?

Klokken åtte om morgenen blir vi plukket opp av busser som kjører oss til studiesenteret. Jeg har faktisk blitt ganske glad i den halvtimen som det tar ut til vår lille oase. Hvorfor vet jeg ikke riktig, for trafikken er bråkete og bussene dårlige, men det er likevel en fin start på dagen, med bollywoodmusikk, gatemylder og de skjønne smilende barna som vinker oss velkommen hver dag. Jeg er med i barnekommiteen som skal arrangere en lekedag for dem på studiesenteret ved slutten av semesteret. Studiesenteret er en liten oase hvor man nesten glemmer hvilket fattig land man faktisk befinner seg i. Nyyydelig mat, privat strand, klasserom uten vegger (med palmetak) hengekøyer, små fiskebåter på havet, kuer som beiter og små hunder som løper rundt. Når Tim Anders får lagt ut bildene vil jeg la de tale for seg selv. Undervisningen er kjempebra, vi har til nå hatt to kjempeflinke forelesere (om enn på hver sin måte), og Elida som er seminarlederen fra kulturstudier er ei kjempesøt og omtenksom dame som vi alle liker kjempegodt. Synes generelt at hele opplegget til kulturstudier er utrolig bra! All ære til dem!

På fritiden er det nok å gjøre, vi har hatt sarikveld, fellesmiddager,quiser og filmkvelder. Vi har vært hos skreddere og på Aurovillestranden, og allerede dratt på flere turer. Vi har hatt to organiserte turer; den ene til Aurovilles førtiårsdag og den andre til Trichy og Shri Rangam. Auroville er for dere som ikke har hørt om det er sosialt prosjekt startet av den berømte Guruen Sri Aurobindo og hans medsammensvorne, ei opprinnelig fransk dame som bare blir kalt ”The Mother”. Sammen grunnla de den spirutuelle bevegelsen som er grunnlaget for det lille samfunnet i Auroville som er basert på en merkelig syntese av indisk spiritualisme og moderne vitenskap. Seremonien startet klokken fem om morgenen og bestod av tusenvis av mennesker som samlet seg rundt det største bålet jeg noen gang har sett for kollektiv meditasjon og lytting til et gammelt lydopptak av The Mother som snakker om sine visjoner for det lille verdenssamfunnet, med mystisk orgelmusikk i bakgrunnen. I utgangspunktet er det vel en fin tanke det å samle mennesker fra alle verdens hjørner for å leve i kreativ harmoni, fred og fordragelighet. Virkeligheten er noe helt annet. Shri Rangam er verdens største fungerende hinduist tempel, og lå en 6 timer lang humpete busstur fra Pondi.
Det er umulig for meg nå etter fire uker å huske å nevne alle de fine tingene vi har opplevd, hver eneste dag i India er en opplevelse i seg selv på godt og vondt. Fattigdommen er vanskelig å forholde , seg til, og man forsøker så mye som mulig å ikke la det gå mer inn på seg enn nødvendig. Det er mange gleder også, og de overskygger det vonde uten vanskeligheter. På bursdagen min var det fullmånefestival, og tusenvis av mennesker samlet seg langs strendene for å utføre religiøse ritualer og bade med gudene sine, det var en kjempefin opplevelse. På kvelden var vi på en flott resturant på en takterasse ved strandpromenaden. Den samme restauranten hadde vi vært på en uke tidligere, på valentinsdagkonsert. Den dyktige musikeren ble imidlertid avbrutt av sinte politiske aktivister som truet med å storme hotellet og restauranten dersom ikke feiringen av en slik fremmed høytidsdag tok slutt. Dagen etter bursdagen min hadde Kristiane på Lumiere bursdag, og de ansatte arrangerte en flott grillfest for å feire. Jeg ble kjempeoverrasket av å få flere hyggelig bursdagspresanger av gamle og nye venninner her i Pondi: Sjokolade, portvin, røkelse og skrivebok. Av dørmannen Bulu og den nydelige altmuligdamen Chitra fikk jeg også sjokolade. Av Tim Anders fikk jeg nydelige gulløreringer og et like nydelig gullsmykke. Den tredje gaven jeg fikk av ham var likevel den jeg satte mest pris på: Et døgn i Penthouse Suiten på det fantastiske Heritage-hotellet Le Dupleix, utvilsomt det flotteste hotellet vi noen sinne har vært på. Rommet var møblert med flotte anikvitetsmøbler og utstyrt med hudkremer fra bodyshop, sjokolader og silkemorgenkåper. Sengen var høy og myk og det flotte skatollet fylt med fantastiske billedbøker. Hva mer kan ei jente ønske seg?

En helg dro en gjeng av oss på tur til storbyen Chennai, som ligger tre timer fra Pondi. Anledningen var indias første kvinnefilmfestival, men vi rakk ikke å se mer enn en film dessverre. Egentlig gjorde det ikke så mye, vi hadde en kjempehyggelig tur likevel. Tivoli, strandmarked, shopping og spising opptok oss resten av helgen, som uansett gikk utrolig fort. Forrige helg var vi så heldige at vi fikk dra på dagstur med Chitra som jobber hos oss. Hun er ei utrolig skjønn og morsom dame som jobber her på Lumiere, og nesten har blitt som et familiemedlem for oss. Hun snakker ikke akkurat flytende engelsk, men nok til at vi kan forstå og underholde hverandre. Først dro vi til skolen der de to nydelige små døtrene hennes bor, og så besøkte vi hennes søster og den herlige babygutten hennes i en leilighet i Pondy. Etter et mettende måltid omelett tilberedt av søsteren, og en interesant omvisning i et lite tempel som var under restaurering tok vi en drosje til Khaarate, som er den sjarmerende lille stråhyttelandsbyen hun var oppvokst. Her ble vi behandlet som noen slags kjendiser, det har tydeligvis vært få hvite her før oss. Vi måtte hilse på alle hennes venner, familie og bekjente og ta bilder overalt. Jeg ble overrasket av hvor bra det tilsynelatende så ut til at menneskene her hadde det. I forhold til den stressende atmosfæren i Pondi, var dette som å komme til en annen planet. Området virket som det var rikt på både vennlighet, fruktbarjord og fisk, og ingen så ut til å lide noen nød, i motsetning til i Pondi. Foreldrene til Chitra ønsket oss hjertelig velkommen tilbake på overnattingsbesøk, noe vi har veldig lyst til. Det lille huset deres var utrolig hyggelig. To rom med steinvegger og palmetak, kjøkkenet var i en egen stråhytte ved siden av som lot matosen slippe ut i det fri. Også her fikk vi fantastisk servering med omelett, ris, dal (krydret saus med grønnsaker), nøtter og mye annet godt. Vi gikk en lang tur i den stekende sola og fikk virkelig se hvordan livet i en sørindisk landsby kan være, noe jeg aldri i mitt liv kommer til å glemme.
Nå må jeg legge meg, i morgen skal vi etter en lang skoledag planlegge neste ukes tur til Kerala. Håper alt er bra med dere der hjemme, jeg skal love å prøve oppdatere bloggen litt oftere fra nå av.

Kyss, klapp og klem fra oss to her i India.

Mandag 4 februar forlot vi den luksuriose beach resorten og alle charterturistene og dro til Anjuna som er en mindre landsby litt lenger nord. Hit dro ogsaa de forste langhaarede og fredselskende menneskene som begynte aa valfarte til India for over 30 aar siden. Noen dro aldri, noe vi har full forstaaelse for. Vi kunne fortsatt se noen av dem (naa i seksti og syttiaarene) vandre langs stranden eller sitte et sted og meditere. Det er ganske idyllisk og rolig her og menneskene er veldig trivelige. Gjestehuset vi bodde paa het Orange House og var ganske forskjellig fra Villa Goesa. Det er et nydelig (orange selvfolgelig) hus med ti rom og to leiligheter, og de ansatte vet ikke hva godt de kan gjore for oss. Det foltes nesten som aa vaere en del av en familie de fem dagene vi tilbragte der, og hvis vi noen gang skal tilbake til Anjuna er vi ikke i tvil om hvor vi skal bo. Rommet var veldig personlig og hyggelig og hadde en enorm veranda. Gjestehuset ligger et stykke fra stranden, men den smale veien ned dit er kjempekoselig med sine koselige smaahus, kirker, smaa butikker, vakre blomster, og fritt vandrende kuer og gjeiter. Stranden var mindre enn Bagastranden, og det krydde av selgere, noe vi ble litt slitne av i lengden. Varene deres er alt fra frukt til cdplater og klaer, men vi har funnet ut at slikt lonner seg aa handle paa et av de mange markedene her i Goa. Markedene er jo en spennende opplevelse i seg selv, vi har vaert paa flere av dem. Det storste er det beromte onsdagsloppemarkedet i Anjuna. Dette skal ha sin opprinnelse med at hippiene mottes for aa selge eller bytte ting de ikke lenger hadde noe behov for, men naa er det goanerne selv som rigger til bodene med fargerike stoffer, hjemmelagede sandaler, hengekoyer i alle verdens farger. putetrekk, sengetepper, smykker, urter, krydder, ayurvedisk medisin og veldig mye annet spennende. Ettersom dette var den siste delen av ferien vaar, ble det mest strand og kos. Det er mange flotte strender i omraadet, blant annet Vagator Beach. I naerheten ligger et gammelt fort, Chaporra, og turen opp dit maa jeg innromme at var den eneste kraftanstrengelsen vi har hatt denn uken (men utsikten var vaert det!). Tim har hatt en dag med kvalme og uvelhet, men heldigvis var han frisk dagen etter. Kanskje ble vi litt uforsiktige med handvask for maten etterhvert, eller kanskje det bare var varmen, det er ikke godt aa si. Selv har jeg sluppet unna alt bortsett fra en liten forkjolelse. Maten i Anjuna var ogsaa fantastisk, den ene middagen er bedre enn den andre. Selv er jeg spesielt begeistret for fisken, og har forruten den omtrent blitt vegetarianer. Tim derimot var overlykkelig over aa finne ut at en av strandbarene serverte ekte cheeseburgere (av ku), og bestillte like gjerne tre paa rad. Haaper alt er bra med dere der hjemme, vi skulle onske dere var her sammen med oss.

Vaare tanker gaar naa til dere kjaere der hjemme som hutrer og fryser i det (vanligvis) ufyselige februarvaeret. Her paa Goa er det fantastisk aa leve. Men jeg faar vel begynne der forrige blogg sluttet, i Bombay.

Siste dag i storbyen Bombay traff vi noen medstudenter og venner paa en lunsjkafe nede i byen, full av vestlige backpackere og oppdagelsesreisende. I kaoset rundt disse turistomraadende er det selgere og tiggere overalt. Tiggerne er noe man venner seg overraskende fort til, og denne formiddagen laerte vi at de har mange triks. Det var ei ung jente som kom aa fortalte oss om alle de fattige foreldrelose barna hun hadde ansvaret for, men hun ville absolutt ikke ha penger. Istedet spurte hun veldig pent om ikke vi kunne kjope litt ris paa supermarkedet. Godtroende som vi er folgte vi med henne, fremdeles uvitende om at den sekken med ris hun siktet til kostet ti ganger saa mange rupi som vi ellers ville gitt til en tigger alene.

Senere paa dagen tok vi en baattur til Elephanta Island, en fredlig (men turistfylt) oy utenfor Bombay kysten. Tempel ruinene var interessante, og det var apekattene ogsa. Vi fikk streng beskjed om aa ikke ha med oss mat naar vi gikk rundt der, for da kunne de visst bli ganske saa aggressive. Bilder kommer naar vi faar somlet oss til det. dagene siden vi dro hjemmefra har bare flydd sin vei. imorgen reiser vi alt til Pondycherry.

Paa Goa tilbrakte vi forst fire netter paa Villa Goesa Beach Resort, som ligger paa Bagastranden i Nord Goa. Baga har
den tvilsomme aeren aa bli kalt indias Costa del Sol, og det ble litt vel mye charterturister. men vi er jo bare blide og optimistiske mennesker. og gjorde det beste ut av det. og storkoste oss. Det er litt over hoysesong saa det var i nok ikke saa mange mennesker som det kunne ha vaert.

Hotellet vaart var veldig koselig: En enorm hage som strakk seg helt til stranden, med koselige lave hotellbyggninger og bungalower. Svommebasseng hadde vi ogsaa, men vi faaretrakk den fantastiske stranden med kritthvit sand og lunkent vann, som til aa med var varmere enn det i bassenget. Jeg kan forstaa godt at mange velger aa kalle Goa for India light, for vi merket fort at stemningen er mye mer vestlig enn i Mumbai. Servicen paa Baga var helt upaaklagelig, vi ble vartet opp saa mye at det rett og slett nesten ble smaaflaut. Til Goa strommer menn fra hele India for aa arbeide. noe som ikke er vanskelig aa forstaa. Det er virkelig vakkert her, og lonningene skal visst vaere relativt hoye sammenlignet med andre provinser. Ikke vet jeg men jeg gaar ut i fra at mange ogsaa tiltrekkes av den avslappede og liberale stemningen her og alle jentene i bikini. Baga var veldig koselig. men det var mye mer charterturister enn vi hadde sett for oss, og faa paa vaar egen alder. Langs strendene i nord Goa ligger beach shacksene tett i tett. og her serveres lekre og billige retter. I Baga fant vi favoritt stedet rett nede ved hotellet, der vi kunne baade spise frokost og nyte solnedgangen. Goa er dyrere enn resten av India. men de fleste retter ligger paa rundt 100 rupi, (som tilsvarer 14 kr). Vi er mektig imponert av maten her nede. som er fantastisk god, spesielt sjomaten. Fersk fisk, reker og krabber tilberedes paa grillen med de fineste krydder, og naanbrodene er fantastiske. En kveld skeiet vi ut a bestille oss hummer. For en diger og deilig hummer med tilbehor (som vi begge ble stappmette av) betalte vi vel ca 180 kr, den definitivt dyreste middagen vi har hatt.

Ellers maa vi nok aerlig innromme at dagene her har vaert altfor late. Vi har tilbragt dagene pa palmestranden, og kveldene pa beach shacks. Og vi har truffet Anne Marte og Ida flere ganger, selvfolgelig kjempehyggelig. Vi har fatt mange nye bekjente her ogsaa (indiske) veldig hyggelige mennesker her. Vaar nye venn, den smorblide kokken Krishna fikk oss til a love aa prove aa finne ei glad norsk jente til han. Saa er det noen der hjemme som er interessert kan vi videreformidle nr/mail

Na maste! (Hallo på hindu)
Vi hadde en grusomt lang tur med Air India fra Shanghai til Bangkok, fra Bangkok til New Dehli og derfra til Mumbai, eller Bombay som de fleste innbyggerne fortsatt kaller denne byen. Taxituren fra flyplassen til Pals Hotel var overveldende. Slumbebyggelsen begynner med en gang man kommer ut fra flyplassen, og den første tiggeren møtte vi allerede på taxiholdeplassen. Langs veien inn til Mumbai bor menneskene i små skur, eller rett og slett på gata. Det var et fargerikt og delvis sjokkerende syn. Hotellet vårt ligger et stykke nord for sentrum og kan ikke sies å ha den standarden vi hadde på New Asia i Shanghai. Pals Hotel ligger ganske skjult mellom noen indiske boligblokker, og slumskurene ligger rett på andre siden av veien. Rommet er stort og har både TV og internett, men veggene er møkkete og fulle av skriblerier. Et stort pluss var romservicen, fantastisk god mat på veldig kort tid. Tim var overlykkelig over å få et ostesmørbrød etter en uke med kinamat (som for øvrig er helt annerledes enn kinamat i Norge!).
Den første ettermiddagen gikk vi oss bare en tur i nærområde som er kaotisk men hyggelig. Mennesker bor eller sitter over alt, og alle glor på oss, men de fleste smiler vennlig og nyskjerrig. Å treffe alle barna var en spesielt hyggelig opplevelse. ”Hello” , ”How are you” roper de til oss og smiler og ler. Digre kuer og okser står fredelig rundt omkring, det er ikke vanskelig å se at de er hellige. Vi hadde dessverre fått så lite søvn på flyet at den første kvelden ble tilbrakt på hotellrommet med Desperate Housewifes på dvd (kjøpt for en femmer i Kina) og deilig mat fra romservice. Jeg spiste en nydelig Chicken Chowmein mens Tim var trofast mot sine elskede ostesmørbrød.
Tidlig tirsdag morgen sto vi opp tidlig og tok en taxi til Colaba, som er en av sentrumsbydelene. Vi spiste frokost på en liten resturant som het Leopold Cafe. Denne står nevnt i Lonely Planet, noe som var veldig tydelig. For første gang siden vi forlot Bombay International Airport så vi andre hvite mennesker, kafeen var full av backpackere og turister. Vi hadde en lang hyggelig samtale med en australsk/fransk/arabisk student og en amerikansk fotograf. De skulle i likhet med oss videre til Goa, så hvem vet, kanskje vi ser dem der. Etter frokosten gikk vi å tittet i salgsbodene (som det florerte av) og gjorde noen småinnkjøp, før vi fant ut at vi ville gå til Gateway of India, et gigantisk monument bygget til ære for engelske Kong George. Blant alle menneskene som forsøkte å selge oss ting møtte vi en hyggelig mann som ville sende oss på sightseeing tur, og vi tok heldigvis sjansen på det!
Den hyggelige engelsktalende guiden og hans sjåfør tok oss med på en fantastisk spennende tur vi aldri vil glemme. Første stopp var på verdens største utendørs vaskeri! Hundrevis, kanskje tusenvis av menn vasket klær til den store gullmedalje i digre kar, og overalt flagret klærne som hang til tørk. Hvor rene klærne ble kan det stilles spørsmål ved, for vannet var brunt og støvet svevde tykt i luften. Etter et stopp ved fiskerhavnen kom vi til et av de store høydepunktene. Vi hadde utrolig flaks at vi ble med i dag for vi fikk oppleve en stor festival med kostymer, elefanter, hester og gullvogner til ære for guden Shiva. Elefanten var enorm, mye større enn de vi har sett på sirkus i Norge, og gatene var fulle av glade feirende mennesker i flotte fargerike drakter som smilte og hilste på oss. Neste stopp var Ghandi museumet, som var utrolig fascinerende. Den lille frigjøringskjemperen er indias mest kjente mann noen sinne, og vi var godt kjent med hans liv fra før. Museumet var fullt av mennsker med store kameraer, men det tenkte vi ikke spesielt over. Likevel var det rørende å følge livet hans som miniatyrdukkeutstilling og å lese brevet hans skrev til Adolf Hitler i 1939. ”Verdensfreden er avhengig av deg Herr Hitler, skrev han. Inne ”Så vær så snill og ikke gjør noe dumt”. På vei ut kom den hyggelige guiden vår bort å sa at dette måtte være vår lykkedag! Urnen med asken etter Ghandis levninger var nemlig for første gang siden hans død på plass i museumet, og i morgen skulle den kastes på havet! Asken hadde vært i Dubai i årevis, men Ghandis barnebarn hadde endelig klart å få brakt sin berømte bestefar tilbake til landet. Vi gikk inn igjen og tok av oss på føttene før vi gikk inn i det eneste rommet vi ikke allerede hadde besøkt. Her var fjernsynsreportere, beende mennesker og røkelse samlet rundt Ghandis urne. Når vi dro videre sa guiden som mente dette var vår lykkedag, at i følge hindutradisjonen hadde vi ikke bare en lykkedag, men vi ville alltid ha lykken med oss. To store spesielle opplevelser på en dag var helt spesielt! Ikke visste vi da at det kom en tredje! På veien kjørte vi forbi det største teltet jeg noen gang har sett, og utenfor det en gruppe mennesker som danset til tablamusikk. ”A wedding!” ropte guiden, og ba sjåføren stoppe. Dette var litt av et bryllup! Vi har aldri sett noe lignende i virkeligheten! De festkledde menneskene la merke til at vi sto der og så på, og vi ble dratt inn i midten av den dansende folkemengden som æresgjester! Brudeparet kom nok fra meget velstående familier, alle var fantastisk flott kledd i utrolig vakre drakter og masse sminke (både gutter og jenter). Vi kastet oss med i den elleville dansen, og hoppet opp og ned mens vi forsøkte det vi kunne å etterlikne deres bevegelser helt til vi ble utmattet og gikk inn i bilen igjen som kjørte oss tilbake til Gateway of India.

Nå er den kalde delen av vår reise over. De to siste dagene har det snødd masse her i Shanghai, noe kineserne virker som de bare er glad for. Det har vært overskyet og minusgrader hver eneste av de seks dagene vi har tilbrakt her men vi har likevel storkost oss i denne fantastiske byen. Etter en tur med MagLev, verdens raskeste tog kom vi frem til det flotte hotellet New Asia tirsdag kveld klokken seks (lokal tid). Hotellrommet og fasilitetene her er det lite og utsette på, annet enn at vi har blitt vekket av vaskedagene hver morgen. På grunn av tidsforskjellen har vi hatt en ganske merkelig døgnrytme her.

Den første kvelden var vi slitne etter reisen, og nøyde oss med en liten spasertur langs den flotte promenaden The Bund langs elven Huang Pu River. Langs The Bund ligger en rekke flotte eldre bygg, som for det meste ble bygget opp av de europeiske bosetterne på 1800 og begynnelsen av 1900 tallet. Men når vi derimot skuer over til den andre siden av elven er det storslåtte skyskrapere som Oriental Pearl Tower og Jin Mao tower. Hvordan mennesker har klart å bygge slike imponerende bygninger er utenfor vår fatteevne, Oslo Plaza er bare et lite skur i forhold. Når vi har fortalt kinesere om Norges høyeste bygning har vi blitt møtt med latter.

Kinesere flest er veldig vennlige og hjelpsomme. Engelsken står det dårlig til med blant de fleste, men dette hindrer dem overhodet ikke i å kommunisere med oss, vi har kommet langt med vårt svært begrensede kinesiske ordforråd og selvfølgelig en del kroppsspråk. Den første dagen bestemte vi oss for å dra på utkikk etter et videokamera, elektronikk er nemlig svært billig her sammenlignet med i Norge. Vi dro med taxi til bydelen Jingan, hvor vi spiste frokost på et amerikansk buisnesssenter. Deretter trålet vi flotte varemagasiner og kjøpesentere. De fleste butikkene her var kjente designerforretninger som Prada, Gucci og Jimmy Choo, og vi fant ikke noe kamera som passet lommeboka. Shanghai er en by med voldsomme kontraster, både når det gjelder bygninger, mat, mennesker, økonomi og ikke minst mellom de ulike bydelene. Etter den misslykkede shoppingturen besøkte vi den grusomme Mao Zedongs bolig, som nå er gjort om til et lite museum. Mens vi satt å spiste nydelige dumplings på en liten resturant, kom ei blid og søt kinesisk jente bort til oss å lurte på om vi hadde lyst til å ta en prat. Hun het Ma Huili, men kalte seg Mary på engelsk. Ma Huili studerte tysk og engelsk på universitetet, og vi haddde en lang og veldig hyggelig samtale om studier, språk, historie og politikk. Kinesere som kan engelsk virker som de er veldig glade for å få snakket med utlendinger, men vi satte minst like mye pris på det nye bekjentskapet som henne.

Vi har blitt kjent med veldig mange her i byen, tatt i betraktning hvor få dager vi har vært her. Etter å ha besøkt Cloud 9 i Jin Mao tårnet, som er verdens høyste bar (87 etasje), møtte vi to veldig hyggelige gutter fra New York som var på rundreise i Kina. De her Tom og Michael og var på vår alder. Vi ble veldig gode venner og tilbrakte to hyggelige kvelder sammen med dem. Vi hadde mange gode samtaler om alt fra politikk og reiser, til musikk og kulturforskjeller. Torsdag fant Tim endelig et flott kamera i et kjøpesenter under bakken, og vi fikk øvd oss litt mer på å prute i tillegg. Etterpå dro til vakre YuYuan Garden, som antagelig er Shanghais største turistattraksjon. Etter restaurering på 1800 tallet var den fantstiske hagen med merkelige steinsformasjoner og fiskedammer lenge keisern og hans konkubiners feriested, men den ble faktisk først påbegynt allerede på 1600 tallet, av en guvernør fra Shezoan provinsen. YuYuan Garden ligger i gamlebyen som den kalles i reisehåndbøkene. Utenfor hagen er det et herlig mylder i de store basarene med tusenvis av smilende og leende kinesere. Man føler seg lett som nåla i høystokken på et slik sted, men det var en veldig koselig opplevelse uansett.

De to siste dagene har vi tilbrakt mye tid sammen med mikroelekronikk ingeniøren Lou Jia, som var læreren til Karianne i kinesisk under sommerkurset på Fudan universitetet i fjor sommer. Lou Jia er en fantastisk hyggelig, åpen og generøs person som vi har hatt stor glede av å tilbringe tid sammen med. Den første kvelden møtte vi ham på Fudan Campus, og spiste god middag på en billig lokal resturant. Dagene etter skeiet vi mer ut.Først tok vi den berømte sightseeing tunnelen fra The Bund til Pudong. Dette er rask og morsom måte å kryssse elven på, mellom den nye og den eldre bydelen. Turen under vannet tar ca 7 minutter og man står eller sitter i en slags vogn mens man underholdes av et sinnsykt lysshow og enda mer sinnsyk musikk. På pudong spiste vi en flott avskjedsmiddag med Lou Jia i den andre "kulen" på Oriental Pearl Tower, det fargerike TV-tårnet som for mange kanskje er selve symbolet for Shanghai. Etter det dro vi til French Consession, en koselig bydel med lavere bygninger og mange koselige resturanter og utesteder. På den meget luksuriøse klubben Bon Bon Club menget vi oss med Shanghais nyrike og en rekke utlendinger fra hele verden. Shanghai er en by for nykommere, enten de er turister eller immigranter fra andre steder i Kina eller utlandet. Det er kanskje derfor det er så lettt å komme i snakk med folk. Bilder fra alle våre opplevelser i den asiatiske metropolen kommer snart!

Nå må jeg dessverre avslutte, for vi må komme oss til Pudong International Airport. Mumbai, India neste!